I Norge har vi klart å bevare gamle tekster helt tilbake til det som kalles norrøn tid. Men det er dessverre ikke så mange bevarte tekster fra den samiske litteraturen. Før 1900-tallet var det ikke så mange samiske forfattere. Hvorfor er det sånn, tror du?

Paulus Utsi og mange andre samer opplevde urettferdig behandling fra myndighetene. Utsi og familien var reinsamer, og de flyttet rundt etter årstidene for å finne gode beiteområder for reinen sin. Utsi og familien bodde i Norge om sommeren og nær grensen til Sverige og Finland om vinteren.

Det kom lover som sa at samer fra Sverige ikke fikk bruke beiteområder i Norge. Derfor måtte familien til Utsi flytte til samebyen Jokkmokk.

Da Utsi ble voksen, bodde han ved Luleelven, og han så at de svenske myndighetene bygde store vannmagasiner i Lulevassdraget. På grunn av dette måtte han flytte flere ganger. Det var veldig trist for Utsi og familien hans å se hvordan myndighetene utnyttet naturen og tok beitelandet som samene trengte for å ta vare på reinen sin.

Paulus Utsi lever ikke lenger, men det gjør litteraturen hans! Utsi skrev om et urfolk som elsket naturen. De var stolte, men også lei seg fordi de ikke lenger kunne leve slik de hadde gjort. Utsi fortalte om kampen deres mot myndighetene, som tok fra dem så mye.