I Norge har vi klart å bevare gamle tekster helt tilbake til norrøn tid, men det er ikke så mange bevarte tekster fra den samiske litteraturen. Før 1900-tallet var det ikke så mange samiske forfattere. Hvorfor er det sånn, tror du?

Som så mange andre samer opplevde Paulus Utsi urettferdig behandling fra norske myndigheter. Han var reinsame, og den gang var det vanlig at reinsamene endret bosted etter årstidene for å gi reinflokkene gode beiteområder.

Som barn bodde Utsi og familien hans i Norge om sommeren og i nærheten av grensen til Sverige og Finland om vinteren.

Da Utsi ble voksen, bodde han ved Luleelven, og han opplevde at svenske myndigheter bygde store vannmagasiner i Lulevassdraget. Dette førte til at han ble tvunget til å flytte flere ganger.

Det var vondt for Utsi og familien hans å se hvordan myndighetene utnyttet naturen og tok beitelandet som samene trengte for å opprettholde reindriften.

Paulus Utsi lever ikke lenger, men det gjør litteraturen hans! Tekstene hans forteller om hvordan samene elsker naturen rundt seg. De er stolte, men også triste fordi de ikke kan leve på samme måte som før.

Utsi beskriver hvordan urbefolkningen har kjempet mot norske og svenske myndigheter. Han skriver om sorgen de følte da de mistet så mye, maktesløsheten når avgjørelser ble tatt som skadet deres måte å leve på, og savnet etter det landet som en gang var deres eget.