Modernisme: Støyende, forvridd, flaut og ubetydelig?
«Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den …» Slik innleder forfatteren Knut Hamsun den aller første modernistiske romanen i norsk litteratur.
Sult
Med romanen «Sult» gikk startskuddet for det vi kaller for den modernistiske tradisjonen. «Sult» handler om en navnløs skribent. Jeg-personen er fattig og strever med tilværelsen både fysisk og psykisk. Tittelen «Sult» kan referere både til den fysiske sulten hovedkarakteren kjenner på, og til en form for eksistensiell sult, at man mangler noe man higer etter, men ikke får tak i.
Frognerveien, Kristiania
Store endringer i samfunnet
Romanen «Sult» var banebrytende da den kom ut i 1890, både nasjonalt og internasjonalt. Litteraturen speiler ofte samfunnet, og det var massive endringer i Norge på slutten av 1800-tallet. En voldsom industrialisering og demokratisering endret drastisk på befolkningens levemåte. Mange modernistiske forfattere skildrer enkeltindivider som kjenner på tomhet, fremmedfølelse, angst og avstand til miljøet de lever i.
I Store norske leksikon beskrives den modernistiske litteraturen slik: «Den viktigste modernistiske litteraturen fremstod ofte sjokkerende, ubegripelig, støyende og forvridd. Jakten på en ny virkelighetsnærhet gjør at litteraturens form gjennomgår ulike former for oppløsning av handling, personskildring, fortellerperspektiv og tematikk.» Modernistene brøt altså med den etablerte litterære tradisjonen med sin eksperimentelle måte å skrive på.
1 / 2
Mørk røyk kommer fra pipene på en gammel fabrikk
Modernisme i lyrikken – meningsløst snikksnakk
Modernismen fikk også fotfeste i lyrikken. Etter annen verdenskrig kom det mer og mer lyrikk med modernistisk preg. Dette skapte voldsomme reaksjoner i diktermiljøet i Norge. Den kjente tradisjonalistiske dikteren Arnulf Øverland var den aller mest kritiske røsten og uttalte blant annet at de modernistiske lyrikerne skrev «meningsløst kladd, rabbel og snikksnakk».
📷 Arnulf Øverland / Nasjonalbiblioteket
Øverland holdt blant annet et foredrag hvor han rettet sterk kritikk mot den modernistiske måten å dikte på. «Ja, så satt de der og strevde, og fikk det ikke til. Det de skrev, ble så flaut og ubetydelig. De strøk det ut og prøvde å få sagt det på en original måte; men da ble det meningsløst. Hva skulle de gjøre? De måtte dikte, for de var jo diktere! Situasjonen var desperat.»
1 / 2
Arnulf Øverland med en spade i hånden og en hund ved siden av seg, stående foran en låve.
Tungetaledebatten
Foredraget til Øverland blir innledningen til det som senere blir omtalt som tungetaledebatten. Tungetale er et begrep man bruker i religiøse miljøer. Det er en form for tale eller bønn hvor personen som taler, snakker på en måte som ikke kan forstås av andre.
Øverland mente tydeligvis at den modernistiske diktningen var helt uforståelig. Han mente at dikt helt klart skulle ha en fast form, rim og rytme. Man skulle ikke gjette seg til meningen med diktet. Det skulle ha sammenheng og et tydelig budskap. Det var mange som var enige med Øverland, blant andre den kjente lyrikeren André Bjerke. Lyrikerne Erling Christie og Paal Brekke talte Øverland imot.
1 / 2
La dem holde på
«La de unge holde på inntil de selv oppdager at det kan være en fordel å skrive slik at publikum forstår.» Vel, Øverland fikk rett i at de unge holdt på. Men at de innså at den tradisjonalistiske diktningen var bedre, ble ikke tilfellet. Til tross for motstand og sterk kritikk kom det nemlig mer og mer modernistisk lyrikk på midten av 1900-tallet. På sekstitallet var den modernistiske diktningen godt etablert i Norge.
📷 Portrett av lyrikeren Paal Brekke / Offentlig eiendom
Som i en kinosal
Paal Brekke, som var en forkjemper for den modernistiske diktningen, skrev blant annet det kjente diktet «Som i en kinosal». Under kan du lese et utdrag:
Hysj! Så ut med Dem
på hodet gjennom døren,
ut men bare inn i en kinosal,
nøyaktig maken, og den samme filmen
Kjører de den forlengs eller baklengs
Hysj. Og kontrolløren og det hele om
igjen, opp trappene ut igjen,
men alltid bare inn igjen
Paal Brekke, Det skjeve smil i rosa, 1965
Dette diktet er modernistisk på flere plan.
- For det første har det et moderne oppsett, uten mønster eller rim. Det er en rekke brudd og ulogisk tegnsetting. Kanskje for å understreke den forvirringen det lyriske jeg-et opplever?
- For det andre er tematikken modernistisk. Det skildrer et forvirret og fremmedgjort individ. Som plutselig er i en kinosal uten å forstå hverken hvorfor han er der, hva han skal se, eller hvordan han skal komme seg ut. Det hele oppleves som en evig runddans hvor personen ikke har makt til å komme seg ut.
Man kan tolke diktet på flere måter. Kanskje handler det først og fremst om å føle seg fremmed i et samfunn som hele tiden er i endring?
1 / 2
Publikum som ser mot et lerret i en kinosal fra 1935
1890 versus 2023
Du kan sikkert kjenne deg igjen i det å være en del av et samfunn som hele tiden er i endring. I dag lever ungdom store deler av livet sitt gjennom internett og sosiale plattformer. Vi i Norge bor i et velferdssamfunn med goder som gratis skole og helsevesen. Vi reiser jorden rundt og lever i et multikulturelt samfunn. Vi føler oss nakne uten smarttelefonen, og kunstig intelligens kan gi oss svaret på det aller meste. Tror vi.
📷 Portrett av Sigbjørn Obstfelder / Nasjonalbiblioteket
Likevel er det mange som kjenner på den samme fremmedfølelsen, tomheten og uroen som modernistene skildret i litteraturen. Den modernistiske diktningen er muligens fortsatt aktuell. Kanskje kan du kjenne deg igjen i den kjente modernisten Sigbjørn Obstfelders dikt «Jeg ser», til tross for at det ble skrevet for over 100 år siden?
1 / 2
Portrett av Sigbjørn Obstfelder
Jeg ser
Jeg ser på den hvide himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.
Dette er altså verden.
Dette er altså klodernes hjem.
En regndråbe!
Jeg ser på de høie huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.
Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.
De gråblå skyer samler seg. Solen blev borte.
Jeg ser på de velklædte herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende hester.
Hvor de gråblå skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser …
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt …
1 / 3
Regndråper på et vindu med sol, skyer og himmel i bakgrunnen
Kilder:
- Boktips (11.09.2023): Jeg ser
https://www.boktips.no/dikt/dikt-om-livet/jeg-ser-sigbjorn-obstfelder
- Undheim, Inga Henriette: Sult i Store norske leksikon på snl.no.
Hentet 11. september 2023 fra https://snl.no/Sult
- Norgeshistorie (11.09.2023): Knut Hamsun – Sult
https://www.norgeshistorie.no/kilder/industrialisering-og-demokrati/K1552-Knut-Hamsun–Sult.html
- Øverland, Arnulf : Tungetale fra Parnasset (1953)
Bilde- og videorettigheter:
-
-
Offentlig eiendom / Nasjonalbiblioteket
-
Getty Images
-
Offentlig eiendom / Nasjonalbiblioteket
-
Getty Images
-
Offentlig eiendom / Nasjonalbiblioteket
-
Getty Images
-
Nasjonalbiblioteket / Flickr: Portrett av Sigbjørn Obstfelder, 1900 (CC BY 2.0)
-
Getty Images
-
