I likhet med mange andre samer opplevde Paulus Utsi å bli urettferdig behandlet av norske myndigheter. Han var reinsame. For reinsamene den gang var det vanlig å flytte på seg og bytte bosted etter årstidene slik at reinflokkene hadde gode beiteområder.

Som barn bodde Utsi og familien i Norge om sommeren og på grensen til Sverige og Finland om vinteren.

Som voksen bodde Utsi ved Luleelven og opplevde at svenske myndigheter bygde vannmagasiner i Lulevassdraget. Dette førte til at han ble tvangsflyttet flere ganger.

Utsi og familien livnærte seg på reindrift, og det var svært tøft for ham å se hvordan myndighetene utnyttet naturen og stjal beiteland samene trengte for å opprettholde reindriften.

Paulus Utsi lever ikke lenger, men det gjør litteraturen hans! Tekstene blir stående som sterke skildringer av et urfolk som elsker landet sitt og naturen. Som er stolte, men også fortvilet over å bli fratatt muligheten til å leve slik de har gjort i århundrer.

Utsi skildrer den årelange og tøffe kampen urbefolkningen har måttet kjempe mot norske og svenske myndigheter. Han skriver om sorgen over alt det samiske folket mistet, avmakten han følte når det ble tatt beslutninger som skadet den samiske levemåten, og savnet etter landet samene en gang hadde kalt sitt eget.