Få europeiske herskere har hatt en så eventyrlig livsreise som Napoleon. Han begynte i små kår på Korsika, ble deretter fransk, for så å bli Europas herre. Til slutt endte han på en øy i Atlanterhavet.
Den unge offiseren i den franske hæren var bare 24 år da han sto foran den beleirede byen Toulon med artilleriet sitt. Fra 16. september 1793 ble kaptein Napoleon Bonaparte tildelt troppene som skulle innta byen som var besatt av britene. Frankrike hadde gjennomgått en fire år lang revolusjon etter stormingen av Bastille, det beryktede fengselet i Paris 14. juli 1789. Utenlandske makter hadde mobilisert seg for å gjeninnsette etterkommerne til den halshugde keiseren Ludvig den 14. og kona Marie Antoinette som landets overhode.
Men revolusjonen lot seg ikke stoppe. En som fulgte med på revolusjonen, var den unge mannen med skarpe ansiktstrekk og et stort hode, noe som fikk ham til å virke kortere enn de 1,65 meterne han var. I dag kan det virke kort, men det var gjennomsnittet for voksne menn på slutten av 1700-tallet. Han hadde forstått hvordan han skulle angripe Toulon.
Han siktet angrepet inn på fortene på Egilette- og Faron-fjellet og tvang dermed britene til å forflytte seg for ikke å bli sittende fast i bukta. Han sikret kontinuerlig støtte til infanteriet ved å på modig vis plassere kanonene sine i nærheten av frontlinjen.
Avdelingen hans ble døpt «de fryktløse». Det var her han ble først kjent for sin dødsforakt, både på egne og andres vegne. I kamp kunne de rundt ham dø som fluer mens Napoleon forholdt seg iskald. Dette smittet over på soldatene.
Ved kommandoposten sin ønsket han seg en sekretær som kunne sende beskjeder for ham. Han valgte sersjant Andoche Junot, en av hans fremtidige generaler. Akkurat da en av fiendens kanonader fylte skrivebordet hans med skitt, sa han: «Ikke verst. Jeg trenger ikke sand for å tørke blekket!»
Den ironiske uttalelsen var verdig en født kriger. Takket være ham tok franskmennene Toulon tilbake fra de monarkistiske lojalistene som hadde alliert seg med britene og spanjolene i desember samme år. Men selv da, til tross for at han var en ambisiøs mann, kunne han ikke forestille seg hvor langt de militære og politiske triumfene skulle bringe ham.
Hvis han hadde blitt født et år tidligere, ville Napoleon vært en undersått av republikken Genova, men 15. august 1769 hadde fødestedet hans, Korsika, allerede blitt erobret av Frankrike. Letizia Ramolino fødte ham i Ajaccio, på et teppe som skildret heltene i Iliaden. Familien var en del av den lokale lavadelen. Men Napoleon og hans syv brødre og søstre kom ikke fra en rik familie, det var nå lenge siden familien til faren Carlo Buonaparte hadde hatt makt.
For å gi Napoleon en utdanning sendte de ham til Frankrike. Dette ble en stor forandring for en tiåring som bare snakket korsikansk og italiensk. Den første utfordringen var Brienne militærskole, hvor han gikk fra 1779 til 1784. Han fikk gode karakterer i historie, geografi og matematikk, som var en slags trøst i en tøff tid. Han måtte alltid forsvare seg mot kameratene som plaget ham. De ertet ham for det fremmedklingende navnet hans og måten han snakket på. «Halm i nesen!» kunne de rope,og hermet etter ham. Ofte var det slåsskamper i skolegården, med påfølgende straff. Han kunne ikke betale for undervisningen, men hadde et magert stipend. I et brev til faren Carlo skrev han: «Jeg er lei av å være underdanig og å bli hånet av andre elever bare fordi de overgår meg i rikdom. Bør sønnen din fortsette å bli latterliggjort av noen ulydige gutter fra adelen, som, stolte av rikdommen de har, håner meg?»
Men faren hentet ikke Napoleon hjem. I stedet sendte han også Napoleons bror Lucien til Brienne. Faren Carlo fikk ikke oppleve hvordan det gikk med guttene, ettersom han døde i 1785 av magekreft.
At kameratene fortsatte å plage ham, gjorde at Napoleon ble motivert til å en gang bli stor og mektig, og vise dem.
Etter en kort tid på militærskolen i Paris, ble han uteksaminert som artilleriløytnant. I november 1785 ble han sendt til garnisonen i Valenza i Italia. Dette var et grått og kjedelig sted i forhold til den solfylte havnen i Ajaccio, og han brukte mye tid på å lese.
Han ble spesielt berørt av en setning av filosofen Jean Jacques Rousseau, som var en talsmann for å vende tilbake til det enkle livet og naturen. Filosofen sa: «I Europa er det fremdeles et land som kan endre lover, det er Korsika. Jeg har en følelse av at denne øya en dag vil forbløffe Europa.»
Selv om han nå hadde gjort franskmann av seg, sluttet han aldri å elske øya han kom fra. Han ville også at Korsika en dag skulle bli uavhengig, slik foreldrene hans også ønsket. Faren hadde til og med tatt til våpen for å forhindre Frankrike fra å erobre øya. Napoleon tok seg av broren sin, som bodde på rommet han hadde leid i sentrum av Valenza. Her delte han brød og melk med Lucien og tilberedte en rik suppe med kjøtt og grønnsaker bare på søndager.
Den eneste underholdningen var bøkene, spesielt de fra bokhandelen Marco Aurelio som lå i nærheten, men de kunne bare se på bøkene fra vinduet: «Jeg undersøkte hyllene som om jeg holdt på med syndens lyster. Jeg ville ha bøkene, men dette var før jeg hadde nok penger til denslags. Dette var de eneste dårskapene jeg holdt på med i min ungdom.»
Som 22-åring prøvde han å skrive en bok om Korsikas historie og ba om hjelp fra sjefen for øyas uavhengighetsbevegelse, Pasquale Paoli. Han gikk under navnet «Far» og var en venn av familien. Napoleon skrev til ham og ba om historiske dokumenter, men Paoli nektet ham dette og skrev fornærmet tilbake at «historien kan ikke skrives når årene er gode».
I disse årene da revolusjonen stormet, åpnet det seg muligheter for at Korsika kunne kreve sin uavhengighet. Napoleon reiste derfor til Paoli i Ajaccio for å kanskje finne en rolle for seg selv i Korsikas frihetskamp.
Paolis motvilje mot sin landsmann i den franske hæren ble til åpen fiendtlighet mellom de to da Napoleon oppdaget at «Far» planla at et løsrevet Korsika skulle være underlagt England. I lys av dette ble Napoleon og den patriotiske familien hans nå åpenlyst motstandere av uavhengighetsbevegelsen.
I juni 1793 måtte Buonaparte flykte fra øya mens uavhengighetsforkjemperne brente familiens hjem og eiendom. På grunn av dette viet opprøreren Napoleon seg nå til det nye franske hjemlandet og begynte å kalle seg Bonaparte, den franske versjonen av det italienske Buonaparte.
Straks etter at han lyktes å innta Toulon, ble han forfremmet til brigadegeneral. De revolusjonære hærene gikk tom for offiserer fordi aristokratene stort sett hadde flyktet til utlandet, og de nye generalene nødvendigvis ble forfremmet til løytnanter på feltet. Paris ble revet i stykker av krangel mellom de stridende fraksjonene, mens Napoleon beviste sin lojalitet til det styrende regimet, og 5. oktober 1795 slo han ned et opprør ved den parisiske kirken San Roch.
Hans videre vei til makten ble godt hjulpet av vennskapet med en av de store politiske lederne, Barras, men også av giftermålet i 1796, med den unge enken Joséphine de Beauharnais, som var seks år eldre enn ham og høyt på strå i Paris.
Som 27-åring gjorde han seg for alvor bemerket i oppdraget som hærfører for Armée d’Italie – den franske hæren som kjempet i Italia. Etter en kort bryllupsreise for de to ektefellene, satte han avsted til Italia samme år. Denne hæren var på dette tidspunktet elendig utstyrt, men han oppnådde likevel overraskende seirer mot piemonteserne og østerrikerne.
Han oppmuntret ofte soldatene med inspirerende taler: «Uten noe har dere stått mot alt. Dere har vunnet kamper uten kanoner, krysset elver uten broer, dere har gått tvangsmarsjer uten sko, dere har vært uten konjakk og ofte uten brød.»
10. mai 1796 løp han ut i fremste linje på broen over til Lodi og utfordret fiendens rifler. Han fikk med seg sine menn, som falt rundt ham som fluer. «Først etter slaget ved Lodi», kommenterte han i memoarene, «fikk jeg ideen om at jeg kunne bli en avgjørende person i politikken.»
15. mai 1796 entret han Milano og året etter falt republikken Venezia, etter tusen års uavhengighet. Nå hadde han selv for alvor innsett sin egen verdi og oppfattet sitt militære geni, men tankene hans var ofte hos hans nyanskaffede kone der hjemme. Napoleon var ekstremt sjalu og sendte kontinuerlig brev til Joséphine. I et av de mange som er bevart for ettertiden, står det: «Du vet at jeg aldri kunne sett deg med en elsker, enda mindre akseptere at du har en. Å rive ut hjertet hans vil være fantastisk.» Og et annet og sintere: «Bo i Paris, ha elskere, alle vet det, skriv aldri til meg. Vel, jeg vil elske deg enda ti ganger mer for det. Er ikke dette galskap, feber og delirium? Jeg vil aldri komme meg unna denne galskapen og forelskelsen i deg.»
Da regjeringen forsto hva denne korsikeren var laget av, godkjente man i 1798 en plan for en invasjon i Egypt for å sabotere de engelske kommersielle rutene. I faraoenes land trøstet Napoleon seg med kona til en av sine offiserer, den blonde Pauline Fourès, som hadde fulgt ektemannen. Napoleon avskjediget kaptein Fourès på falsk grunnlag, slik at han kunne forføre Pauline.
Dyrket som han var, hadde han tatt med seg til Egypt en gruppe utvalgte lærde som begynte den første seriøse forskningen på den egyptiske sivilisasjonen og pyramidene.
Imidlertid ble det franske styret i Egypt kortvarig, etter at den engelske admiralen Horatio Nelson senket mesteparten av den franske flåten i Abukir-bukten i august samme år. Bonaparte rykket deretter inn i Palestina og viklet seg inn i en fåfengt beleiring av den tyrkiske høyborgen Akko.
I mellomtiden fikk Napoleon nyheter om det politiske kaoset i Frankrike. Det var nå han kunne slå til. Med et av de få skipene han hadde igjen, seilte han fra Alexandria i august 1799 og kom til Frankrike og kystbyen Fréjus i oktober. I løpet av en måned forberedte han et statskupp sammen med sin bror Luciano, presidenten i underhuset, og politikeren Emanuel Sieyès. I november okkuperte han representantenes hus.
Akkurat idet 1700-tallet gikk mot slutten, ble den tretti år gamle Napoleon republikkens første konsul. Han styrte øyeblikkelig situasjonen fra revolusjon til en nyopprettet orden. Dermed var revolusjonen over. Men krigen mot maktene som ønsket å gjenopprette monarkiet og den gamle ordningen, måtte fortsette.
Derfor dro Napoleon tilbake til Italia. Han krysset Alpene og nedkjempet østerrikerne i juni 1800 i Marengo.
Slaget ble vunnet takket være den betrodde generalen Desaix, som grep inn for å hjelpe ham med sin divisjon. Desaix døde selv i slaget. Så snart natten falt på, virket triumfen mer bitter: «Desaix er død. Hvis jeg bare kunne ha omfavnet ham etter slaget, hvor vakker ville ikke denne dagen vært.»
Den blodige krigingen og elendigheten fortsatte. England fortsatte å samle andre nasjoner i koalisjonen mot Frankrike. Napoleon ønsket å bli en monark, eller rettere sagt «keiser av franskmennene» for å gi Frankrike en ny dynastisk legitimitet, i håp om at de europeiske monarkiene endelig skulle gi ham fred.
Napoleon hentet den heller tvilsomme paven Pius VII til Paris, for at paven skulle krone ham. Ideen var å etterligne ritualet til Karl den store tusen år tidligere. Andre desember 1804 ble Napoleon kronet til keiser i Notre Dame-katedralen. Han la en krone på hodet til Joséphine, og deretter på sitt eget mens paven satt og så på med et kors i hånden, slik det er skildret av Davids berømte maleri.
Men dette var ikke nok. Den politiske situasjonen i Europa var ustabil. Britene regjerte til sjøs og Nelson slo den franske flåten i Trafalgar i oktober 1805. Men Napoleon hadde fortsatt kontrollen på fastlandet, og i desember 1805 ankom han i Austerlitz rett før østerrikerne og russerne ankom.
Her forberedte han en felle, lik den Hannibal ved Trasimeno-sjøen la ut for romerne, og utslettet fienden mellom Pratzens høyder og de frosne myrene.
På begynnelsen av 1800-tallet kontrollerte det franske riket det meste av Europa, enten direkte eller via allianser. Og 21. november 1806 satte han i verk «fastlandssperringen», en handelsblokade mot England, der ingen skip eller varer fra England skulle nå havnene.
Neste steg var en strategisk allianse med Russland. Den ble beseglet da han møtte tsar Aleksander I i Tilsit ved Niemenelven, 7. juli 1807. Men da pakten med russerne ble brutt senere, skulle det bli hovedårsaken til Napoleons fall. I mellomtiden tenkte han på en arving, og ettersom Joséphine var steril, giftet han seg med Maria Louise av Østerrike, og de fikk sønnen Napoleon II i 1811.
Tsaren hadde nå tatt kontakt med britene, og Napoleon beskyldte russerne for stadig å bryte fastlandssperringen. Nå besluttet Napoleon seg for å invadere Russland. Han samlet sin «Grande Armée» med en halv million soldater og gikk inn i Russland 22. juni 1812. Men landet var for stort og kaldt til å erobre lett, og tsar Aleksanders hær brukte ofte taktikken med den brente jord. Da Napoleon og hæren hans 14. september ankom et nifst og forlatt Moskva, satte russerne fyr på byen.
Dermed hadde Grande Armée ingen tilfluktssteder i den uvanlig kalde og snørike russiske høsten. Selve marsjen hadde også tæret på troppene. Mens Napoleon mistet tusenvis av menn på grunn av sult og kulde, angrep den russiske generalen Kutuzov og kosakksoldatene hans stadig Napoleon med geriljaangrep. Slaget ved Beresina 27. november 1812 svekket Grande Armée ytterligere. Nå skulle det gå bare halvannet år før alliansen kollapset og Frankrike ble invadert.
Napoleon abdiserte 6. april 1814, og han ble sendt i eksil til øya Elba. Men han hadde fremdeles et siste ess i ermet. Napoleon flyktet fra «husarresten» og dro til Frankrike. Han grep makten, og nå begynte de såkalte «hundre dager», før Napoleon endelig tapte ved Waterloo 18. juni 1815 for engelske Wellington og prøyssiske Blücher.
Denne gangen ble eksilet livsvarig, på St. Helena, en avsidesliggende vulkansk øy midt i Sør-Atlanterhavet. Her ble han overvåket av en engelsk garnison og hadde ikke lenger noen sjanse til å flykte.
Da han mistet makten, sviktet også helsen, og 5. mai 1821 døde han av magekreft, akkurat som faren. Selv de siste dagene savnet han slagmarkene og æren. «Desaix! Desaix! Seieren er vår!», ropte han delirisk om natten. Han tenkte nok på mennene sine som hadde falt i mange blodbad.
Det var litt om Napoleon Bonaparte.
Lest av Lena Bjerke Montague